Før og etter Damaskus

Paulus hadde som ungdom satset energisk på å etterleve Guds bud. Han hadde stilt seg til disposisjon for det han mente var Guds plan.

Men da han så tilbake, inkluderte han seg selv blant dem som var i opposisjon til Gud. «Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre» (Ef 2,3).

Grov synder? Nei. Men likevel: Han var drevet av sin syndige og selviske natur – midt i sin fromhet. Overfor Jesu disipler reagerte han med brutal religiøs ekstremisme.

Så kom det til et men i hans liv.

«Men Gud…» (vers 4). I sin godhet har Gud latt vreden ramme en annen, nemlig Jesus. Nå åpner han favnen for syndere. For Paulus. For efeserne. For meg og for deg.

Vi tilgis – og settes på sporet til et nytt liv. Det erfarte Paulus utenfor Damaskus. Du kan erfare det her og nå.