Døve hører …

Av Nils-Petter Enstad, Frelsesarmeen

16. søndag i treenighetstiden, 20. september 2020

Prekentekst: Mark 7, 31 – 37


Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»


LAST NED ANDAKTEN PÅ BOKMÅL OG NYNORSK HER


Det er en lang tradisjon for at den siste uke i september er blitt markert som en internasjonal uke for døve. Som en del av denne tradisjonen er det også i mange sammenhenger blitt arrangert gudstjenester der det har vært satt fokus på kristent arbeid blant døve.
           
Det har vært mange myter knyttet til både til døvhet og blindhet i historiens løp. Slike myter eksisterte også på Jesu tid, selv om Jesus selv avviste slike tanker. Men i mange kulturer ble ulike typer funksjonshemminger sett på som Guds straff. Også i kirkehistorien har man sett dette. Først på 400-tallet kunne en døv bli døpt, for eksempel, og ikke før på 1000-tallet godtok man at døve giftet seg.
            I Moseloven het det: «Du skal ikke forbanne en døv og ikke legge stein i den blindes vei» (3. Mos 19,14).  Det finnes flere fortellinger i evangeliene om at Jesus helbredet mennesker som enten var døve eller blinde. Vår tekst i dag er kanskje den mest kjente av disse. Ofte kalles den for «effata-beretningen» etter det ordet Jesus brukte da han åpnet mannens ører. Det er et arameisk ord som betyr «lukk deg opp» – åpne deg.
            Det var en mye større sosial utfordring å være døv på Jesu tid enn det er i dag. Selv om det er grunn til å tro at døve alltid har hatt mulighet til å kommunisere med hverandre via ulike former for tegnspråk, er dette anerkjent som språk på en helt annen måte i dag. Tegnspråk har status som minoritetsspråk. Når man leser denne beretningen i dag er det derfor ikke fysisk døvhet eller blindhet vi skal fokusere på, men på at Jesus er den som åpner ører slik at vi han høre og forstå hans ord, eller gir syn og forståelse til den som er blind for hans gaver. Da gjelder ordene fremdeles:
«Han får døve til å høre og stumme til å tale».

 

Kristelig Pressekontor Holbergs plass 4, 0166 Oslo tlf 938 74 525 kpk@kpk.no

 

Powered by Cornerstone