«For meg er livet Kristus»

Av Nils-Petter Enstad, Frelsesarmeen

7. søndag i treenighetstiden – 28. juli 2019

Prekentekst: Fil 1, 20 – 26

Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø.
            Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men for deres skyld er det mer nødvendig at jeg fortsatt får leve. Og fordi jeg er trygg på dette, vet jeg at jeg skal bli i live, ja, bli hos dere alle og hjelpe dere til fremgang og glede i troen. Da skal dere få rikelig grunn til å være glade og stolte i Kristus Jesus for min skyld, når jeg kommer til dere igjen.

LAST NED ANDAKTEN PÅ BOKMÅL OG NYNORSK HER

Det er kanskje ikke tilfeldig at dette er prekentekst i norske kirker og menigheter dagen før man kan markere olsok; datoen for slaget på Stiklestad i 1030 der kong Olav Haraldsson ble drept. På primstaven er denne dagen merket med en øks. I katolsk tid var olsok en stor, kirkelig fest i Norge, og den er fremdeles offisiell flaggdag. Mange regner fremdeles kong Olav som en av kirkehistoriens martyrer; en av dem som ga sitt liv for Guds rikes sak.
            En som helt udiskutabelt hører med til kirkens martyrer, er han som skrev det brevet dagens tekst er hentet fra: Apostelen Paulus. Han satt trolig som fange i Rom da han skrev det. Han visste – eller var klar over – at livet hans gikk mot slutten, og at den slutten ville innebære martyrium. Som for alle andre, var livet kjært også for Paulus. Han hadde hatt et godt liv og en rik tjeneste, men følte også han hadde mye ugjort ennå. Han syntes dette var et dilemma; han kjente seg trukket mot et fortsatt liv og en fortsatt tjeneste, men også mot det å være sammen med Kristus i evigheten. Dette topper seg i den setningen som mange av oss lærte slik da vi var yngre: «For meg er livet Kristus og døden en vinning».
            Døden er det sikreste faktum for alt levende. Den kalles ofte «den siste fiende». Når døden har inntrådt, blir vitenskapen taus. Da er det troen som overtar. Da Paulus skrev dette brevet, regnet han med at han ennå skulle få litt tid der han kunne undervise, oppmuntre og veilede de menighetene han hadde grunnlagt, besøkt eller vært samme med. Han levde i den samme forpliktelsen som Jesus selv levde i: «Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide» (Joh 9, 4). Der er vi som kristne fremdeles.