En viktig tale

Av Ivar Gjerdi, diakon, pensjonist og tidl. generalsekretær

Treenighetssøndag, 16. juni, 2019

Prekentekst: Apostlenes gjerninger 17,22-34

Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa: «Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.»

Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» Så gikk Paulus fra dem. Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre.

LAST NED ANDAKTEN PÅ BOKMÅL OG NYNORSK HER

Denne søndagen markerer innledningen til den delen av kirkeåret som ikke har de store høytider og festdager. Nå skal troen og det vi har lært og opplevd leves ut i hverdagen. Men så møter vi på årets treenighetssøndag en tale som på mange måter kan kalles en festtale. Vi er på Areopagos der Paulus holdt sin berømte og kanskje viktigste tale. Han er på høyden nordvest for Akropolis, et viktig sted på denne tid.

Det var foran Areopagosrådet, det mest eksklusive rådsorganet i Aten at Paulus talte og gjorde rede for sin tro. Paulus skammet seg aldri over evangeliet, og for ham var dette en ny anledning til å vitne om Jesus Kristus. Vi ser også at noen gjorde narr av Paulus, kanskje særlig for hans engasjement og det alvor han la for dagen.

Det er interessant å legge merke til at Paulus begynner sin tale med å ta utgangspunkt i atenernes eget ståsted – deres religiøse iver og alteret med innskriften for en «ukjent Gud» – for så å dreie talen over på det han egentlig vil ha fram: den ene Gud i motsetning til atenernes mange avguder. Han avviser polyteismen (flerguderi) og understreker den bibelske skapertroen. Det var mange altere for ukjente guder i Aten.

Paulus holdt fram en rekke viktige momenter i sin tale. Gud er ikke en som er skapt, men han er Skaperen. Gud har skapt mennesket slik at det er klar og sterk lengsel etter Gud og søker etter ham i mørket. Men nå er det mulig å lære å kjenne Gud. Vi er skapt for å høre Gud til. Med Jesus Kristus har kunnskapen om Gud blitt åpenbart og kommet fram i lyset. Dommens dag skal komme. Vi er på vei mot Guds domstol der Jesus skal dømme rettferdig.

Paulus understreker Jesu Kristi enestående stilling som Guds sønn, oppreist fra de døde, til frelse og nytt liv for alle som tror. Det er ikke en ukjent Gud vi har med å gjøre. Nei, han er oss nær i sitt ord og ved sin ånd. Og det bar frukter også den gang. «Men det var noen som sluttet seg til ham og kom tro.»