Dobbel sorg – evig håp

Av Asbjørn Kvalbein

17. søndag i treenighetstiden, 16. september 2018

Prekentekst: Lukas 7,11-17

 

Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.

LAST NED ANDAKTEN PÅ BOKMÅL OG NYNORSK HER

Kvinnen hadde opplevd å miste en kjær to ganger. Først gikk ektemannen bort. Så måtte hun ta farvel med sønnen, det eneste barnet hun hadde. Uten mann og sønn i det gamle Israel, tapte du alt: Levebrød, status, trygghet og fremtid. Enken i Nain drømte om at sønnen skulle overleve henne. Men der lå han død på en båre.

Men så kommer Jesus, fulgt av disiplene sine og en stor folkemengde. Han blir overveldet av medfølelse så sterk at det vred seg inni ham. De trøsterike ordene «Gråt ikke» blir fulgt av handlekraft: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Gutten setter seg opp og begynner å snakke. Den store folkemengden blir slått av både panikk og glede på en gang, og takken går til Gud som kan gjøre et slikt under.

Det var et tegn, en peker, et signal om at Jesu evige rike bryter inn. Når enkens eneste sønn blir vakt til live av Guds eneste sønn, er noe ufattelig stort i emning. Gud gir liv som døden ikke klarer å holde fast på. Et evig liv i fellesskap med Skaperen og Frelseren etter at dødskreftene har truet og skremt i denne verden.

Kong David skrev om denne Håpets Gud: «Jeg opphøyer deg, Herre, for du dro meg opp … fra dødsriket, du ga meg liv på nytt da jeg var i graven … Et øyeblikk varer hans vrede, hele livet varer hans nåde. Om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen blir det frydesang.» (Sal 30,2-6)

Når ulykker og sorg rammer, finner vi ikke svar på alle hvorfor-spørsmålene. Woody Allen sa en gang at få personer er i stand til å plystre en melodi mens de tenker på sin egen dødelighet. Men vi kan tenke på ham som har all makt, som er Herre over døden og åpner veien til Livet med stor L. «Jeg vet min gjenløser lever!» For en trøst i disse ordene!

 

Kristelig Pressekontor Holbergs plass 4, 0166 Oslo Tlf 938 74 525 kpk@kpk.no

 

Powered by Cornerstone