Ikke alene

Et tvillingpar ble født 12 uker for tidlig. Jentene veide bare tusen gram. Den ene klarte seg fint, men den andre bleknet og sluttet å vokse. Med høy puls, var hun på vei til å dø?

Da la sykepleieren den svakeste tett inntil tvillingsøsteren. Forandringen var forbløffende. Pulsen ble normal, og ansiktsfargen kom tilbake. Den lille babyen visste ikke hvem hun var og hvor hun var. Men hun ante hvem hun hørte til. Hun ble rolig med en gang da hun kom dit.

Slik er det også med sjelen vår. Bak alle ord, opplevelser og bevisste tanker aner vi dypest sett hva vi trenger. Vi lengter etter å være trygge på at vi ikke er alene. Vi lengter etter en følgesvenn, ikke en anklager. Den vennen er Jesus. Han vil gjerne favne oss i sin kjærlighet og sier: «Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far.» (Joh 15,15)