Mannen i veikanten

Av Nils-Petter Enstad, Frelsesarmeen

22. søndag i treenighetstiden, 9. november, 2025

Prekentekst: Lukas 10,25–37

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa: «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
    Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han»

LAST NED ANDAKTEN PÅ BOKMÅL OG NYNORSK HER

I en tid der «utenforskap» og «integrering» er hete temaer i samfunnsdebatten, kommer Jesu lignelse om den barmhjertige samaritan inn som en lyskaster. Lignelsens tema er nettopp disse tingene. Jesus går rett inn i det som var betente spørsmål også i hans samtid og samfunnet både han og tilhørerne levde i, med denne fortellingen.

De som hørte fortellingen, forsto at mannen som var på reise, var en jøde. Det var også de to første som passerte mannen etter overfallet. Først en prest, så en levitt. To jøder, begge med en tjeneste i templet. Om begge sier Jesus at de så han som var blitt overfalt. Den ene gikk utenom, den andre gikk rett forbi.

Den tredje som kom, var ikke jøde. Han tilhørte en etnisk og religiøs minoritet i landet. En mislikt minoritet. En som helt sikkert ville forstått ordet «utenforskap». Han så det de andre to vek unna for: Her lå det et medmenneske. Det han måtte ha hatt av planer for resten av dagen, ble satt på vent. Han stanset, ga mannen førstehjelp og sørget for at han fikk pleie og stell. «Jeg tar regningen», sa han.

Kanskje var det denne lignelsen den russiske forfatteren Leo Tolstoj hadde i tankene da han skrev sin fortelling om den gamle skomakeren? Om han som drømte at Jesus sa han ville komme og besøke ham neste dag? Dagen går, og mange kommer innom: En gammel mann, en fattig kone, en mor og hennes barn. Når kvelden kommer og Jesus sier at i dag har han besøkt skomakeren, blir han nesten fortvilet: Han hadde ikke lagt merke til det. Da svarte Jesus at han hadde vært der som den gamle mannen, som den fattige kona og som moren med barnet. Og altså: Mannen i veikanten.

Jesus kjenner oss ikke ut fra etnisitet eller andre kategorier; heller ikke religiøse. Han kjenner oss kun som mennesker som er skapt i hans fars bilde, og som mennesker han var villig til å lide og dø for.