Jesus og eselfolen

Av Nils-Petter Enstad, Frelsesarmeen
Palmesøndag, 2. april, 2023
Prekentekst: Joh 12, 12 – 24

Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn, Israels konge!
Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet: Vær ikke redd, datter Sion! Se, din konge kommer, ridende på en eselfole.
Dette skjønte ikke disiplene med det samme. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.
            Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet. Fariseerne sa da til hverandre: «Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.» Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.

LAST NED ANDAKTEN PÅ BOKMÅL OG NYNORSK HER

For mange år siden skulle jeg skrive en palmesøndagsbetraktning for et kristent blad. Målgruppen var barna blant leserne. Jeg valgte å gjengi palmesøndagsfortellingen fra perspektivet til eselfolen som Jesus satt på. Samtidig var det en annen «esel-fortelling» fra evangeliene som dukket opp: Den om eselet som den høygravide Maria satt på under reisen fra Nasaret til Betlehem, drøyt 30 år tidligere.
            I min fortelling ble palme-eselet barnebarnet til advent-eselet; dette hadde ingen annen legitimitet enn den en som arbeider med barn i en kristen sammenheng kan tillate seg. Den gang var jeg småbarnsfar, i dag har jeg voksne barnebarn og jeg ser en tråd i fortellingen som jeg ikke tenkte på den gang: Et esel som brakte det ufødte Jesus-barnet til Betlehem og en eselfole som fraktet verdens frelser inn til Jerusalem, der frelsesverket skulle fullføres med lidelse og død, men også oppstandelse.
            Inntoget i Jerusalem framstår som et slags dramaturgisk klimaks i Jesus-fortellingen. «Timingen» var god: Rett før hadde Jesus vakt opp Lasarus fra de døde. Det hadde gjort både Jesus og hendelsen til en snakkis. Inntoget kunne nesten betraktes som en triumfferd. Her kom han, ikke på en rød løper, men på en vei som var bestrødd med palmegreiner, og mens hurraropene gjallet.
            Hvordan opplevde eselfolen all denne ståheien? Ble den skremt? Eller var den bare konsentrert om å gjøre jobben? Markus skriver at ingen hadde ridd på denne folen før (11, 2); vi må vel kunne si at den uerfarne folen løste oppgaven godt.
            Jesus visste godt hva som lå foran. Derfor la han fram lignelsen om hvetekornet; det som må falle i jorda og dø for at det skal bli mer korn. Slik pekte han framover mot både påske, himmelfart og pinse, og mot sin egen gjenkomst, da «hvert øye skal se ham» (Åp 1, 7).
            Og den unge eselfolen trippet videre inn mot byen.