Den tomme graven

Av Nils-Petter Enstad, Frelsesarmeen
1. påskedag, 12. april 2020

Prekentekst: Luk 24, 1 - 9

Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var rullet fra graven. Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.

LAST NED ANDAKTEN PÅ BOKMÅL OG NYNORSK HER

Problemstillingen har vært luftet både i litteraturen og filosofien: Hva om man fant Jesu grav – og den døde kroppen fremdeles var der? Hva da? Hva med forkynnelsen? Hva med troen? Hva med kirken?
            Også mens Jesus levde var spørsmålet om oppstandelse fra de døde et brennbart tema. Det var ikke alle skriftlærde som trodde på den, på samme måte som det ikke er alle som tror på det i vår tid.
            Også i urkirken ser dette ut til å ha vært et tema. Paulus argumenterer historisk for at Jesus sto opp fra graven. Han viser til flere grupper og enkeltpersoner som Jesus hadde vist seg for etter oppstandelsen, og «aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster», skriver han (1. Kor 15, 4-8). Legger man alle fortellingene om hvem Jesus viste seg for etter oppstandelsen, finner man nærmere 20 enkeltpersoner som kan identifiseres – pluss gruppen på «mer enn 500» som Paulus også henviser til.
            Den tomme graven er et sentralt motiv i så vel bildekunst som salmediktning knyttet til påskemorgen. Tenk bare på tekster som «Påskemorgen slukker sorgen» og «Å, salige stund uten like». Motivet på altertavlene i norske kirker er gjerne enten korsfestelsen eller oppstandelsen. Begge deler hører med i bildet av kristen påske. I dagens tekst er det kvinnene som først finner graven tom. Det er et poeng som fortjener å bli løftet fram. De gikk ut til graven for å vise en siste kjærlighetshandling mot Jesus, og de ble de første som fikk vite at han var stått opp. Her ble virkelig «de siste» til «de første». Om Jesu grav ikke hadde vært tom, ville kvinnene likevel ha avlagt et vitnesbyrd ved den omsorg de hadde for Jesus som død. Nå ble vitnesbyrdet deres et annet: Han er ikke lenger i graven, men han lever!