Matthias Stom/Wikimedia Commons
Matthias Stom/Wikimedia Commons

Bedre at ett menneske dør for folket

Av Ivar Gjerdi, diakon og pensjonist, Normisjon

4. søndag i fastetiden, 29. mars, 2020

Prekentekst: Johannes 11,45-53

Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.» En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.

LAST NED ANDAKTEN PÅ BOKMÅL OG NYNORSK HER

Jesus var blitt en trussel for makthaverne. Jesus hadde oppvekket Lasarus, og flere var kommet til tro. Myndighetene fikk rapporter, og det høye råd, som hadde 71 medlemmer, besluttet å rydde Jesus av veien. Johannes skriver at Kaifas var yppersteprest det året. Han var det i årene 18 til 36. Ypperstepresten hadde det høyeste åndelige embedet, og tross alle sine feil hadde han dermed et oppdrag fra Gud. Han ble holdt for å kunne tale profetisk, ettersom Gud ga ham å tale, og det viste seg også da han kom med sitt listige forslag. Han kom til å si hva som skulle skje.

For det var Kaifas som sa disse ordene i «det høye råd»: «Dere skjønner ingen ting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket enn at hele folket går til grunne.» (Joh 11,49-50).

Uten å vite det, taler altså Kaifas profetiske ord. På tross av motstanden sin mot Jesus, viser han her betydningen av Jesu død. Rådet fra Kaifas blir fulgt. Og fra den dagen la de planer om å drepe Jesus.

Vi er egentlig vitne til to tenkemåter og to regnemåter. Tenkningen til Kaifas var i tråd med folkemeningen. Vi kan ikke ofre alle for den enes skyld. Det skulle bare mangle. Kaifas kunne regne, og alle bøyde seg for ham. Guds regnemåte er til forveksling lik, men det er likevel en stor forskjell. Kaifas anvender det på andre. Gud derimot er selv den ene. Kaifas bruker prinsippet på andre for å redde seg selv. Gud bruker prinsippet på seg selv for å redde andre. Guds vilje og dypeste hensikt er alle menneskers frelse. Hva med vårt regnestykke? Det går bare opp dersom vi erkjenner vår sanne stilling, at vi som syndere må gi opp vårt eget og lar Jesus gå inn i vårt sted. «...men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham.» (Jes 53,6).

«La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid.» (Hebr 4,16).

Etter det som her skjedde, går Jesus nå avsides i skjul. Han gikk ikke «åpenlyst omkring blant jødene», men dro vekk til en by som heter Efraim, på grensen til Juda ørken. Det ble lett etter ham, for å gripe ham. Og seks dager før påske kommer han til Betania. Det blir inngangen til Jesu lidelse og død.

 

Kristelig Pressekontor St. Olavs gate 24, 0166 Oslo tlf 400 27 228 kpk@kpk.no

 

Powered by Cornerstone