Å være mørkredd

Av: Kristin Heskje, Sjømannskirken i Berlin

22. søndag i treenighetstiden, 21. oktober, 2018

Prekentekst: Ordsp 6,20-23a og Joh 12,35-36

Hold fast på din fars bud, min sønn, forkast ikke rettledning fra din mor!

Bind dem alltid til ditt hjerte, knytt dem om halsen!

Når du går, skal de lede deg, når du ligger, skal de verne deg, og når du våkner, skal de tale til deg.

For budet er en lykt, rettledningen et lys, formaning og tilrettevisning er veien til livet.

Jesus svarte: «Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.» Da Jesus hadde sagt dette, gikk han fra dem og skjulte seg for dem.

LAST NED ANDAKTEN PÅ BOKMÅL OG NYNORSK HER

Da jeg var liten var jeg svært mørkredd. Jeg var redd for å gå alene hjem om kvelden og jeg var redd for å sove alene når det ble mørkt. Hvor denne frykten kom ifra eller når den oppstod vet jeg ikke riktig. Men jeg kan huske at mørket representerte noe uvisst som jeg ikke hadde kontroll over. Noe eller noen som kunne overmanne meg, når som helst, og det gjorde meg livredd.

Dette forandret seg da jeg ble kjent med Jesus. Ikke visste jeg da at han sier om seg selv at «Jeg er verdens lys» og «Den som tror på meg skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys». Men noe i meg visste det, likevel: At jeg hadde møtt ham som er sterkere enn døden og at jeg ikke lenger var alene.

I dagens tekst kaller Jesus sine disipler til å leve i lyset, i overført betydning, til å leve i og med ham. Å si ja til denne invitasjonen kan ligne det jeg opplevde som tenåring, at Jesus blir som en trygg og beskyttende hånd i livet. Men så kan det oppleves, slik jeg siden også har erfart, som noe skummelt og urovekkende. Lyset har det nemlig ved seg at det avslører, ikke bare nattens mørkemenn, men også mørket som til enhver tid befinner seg i oss selv.

Når denne gamle angsten griper taket i meg og kaller meg til å legge på spurt pleier jeg derfor å heller forsøke å bli stående. Jeg trekker pusten en ekstra gang, åpner hendene mine og sier til meg selv: Lyset vil meg godt. Jesus ønsker å sette meg fri.