Guds plan og vilje

Det viser seg ofte at Guds vei slett ikke er vår vei når det gjelder tankegang og handling.

Av Ivar Gjerdi, diakon - pensjonist, tidl. generalsekretær

1. sændag i fastetiden, 18. februar 2017

Prekentekst: Matt. 16, 21-23

 

Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»

LAST NED ANDAKTEN PÅ BOKMÅL OG NYNORSK HER

Denne første søndag i fastetiden er hovedtemaet at Jesus er i kamp mot fristeren. Og vår tekst starter med at han forbereder disiplene på at han skal lide og dø. Nå var tiden der, og fra da av begynte han å gjøre det klart for dem. Til tross for at de hadde vært lenge sammen med Jesus, så skjønte de enda lite av hva som skulle skje med ham. Vi legger merke til at Matteus bruker navnet Jesus Kristus for å markere at fra nå av var han Messias for disiplene. Når de etter hvert forstod hvem han var, kunne han begynne å føre dem inn i det han bare selv visste om, at han som Messias måtte lide, dø og oppstå. Tidligere hadde han bare antydet dette.

Det som skjedde her ved Cæsarea Filippi ble et vendepunkt i Jesu samtale og undervisning  overfor disiplene. Nå var de etter hvert blitt overbevist om at Jesus virkelig var Messias, Guds Sønn. Jesus la ikke skjul på hva som lå foran ham. Hans lidelse og død var etter Guds plan og vilje. «I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt, til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil.» Ef. 1,4.

Det viser seg ofte at Guds vei slett ikke er vår vei når det gjelder tankegang og handling. Slik også ved denne anledning. Rent menneskelig talt syntes nok disiplene at det var meningsløst det som skulle skje med Jesus. Og Peter reagerer og svarer impulsivt, med en irettesettelse, «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men det var jo ingen guddommelig tankegang. Jesus synes han hører fristeren røst, og at det er lagt ut en snublestein. Derfor denne sterke reaksjonen og disse sterke ordene: «Vik bak meg, Satan. Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare det som mennesker vil.» Jesus lot seg ikke avspore. Han kunne ikke ledes bort fra korset. Den menneskelige tanke og fornuft skulle ikke få forpurre Guds frelsesverk. I lydighet fulgte Jesus Guds vei og seiret. Og det ble oss til frelse.
Hva så om våre tanker om Gud og hans kall og vilje for oss og med oss? Fristelsen til lunkenhet og likegyldighet i kristenlivet ligger alltid på lur. Denne søndagen vil også minne oss om hvor farlig der er å slå av på sannhetene i Guds ord og derfor ikke ta evangeliet på alvor.        

 

Kristelig Pressekontor St. Olavs gate 24, 0166 Oslo tlf 400 27 228 kpk@kpk.no

 

Powered by Cornerstone