Illustrasjonsfoto: Markus Plementas, KPK
Illustrasjonsfoto: Markus Plementas, KPK

Marias lovsang – og vår

Jesus fra Nasaret var ikke en hvilken som helst filosof og lærer – han var – og er! – verdens frelser.

Av Nils-Petter Enstad, forfatter

Maria budskapsdag, 22. mars 2015

Prekentekst: Lukas 1, 46 – 55

Da sa Maria: «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom. Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; hellig er hans navn.  Fra slekt til slekt varer hans miskunn over dem som frykter ham. Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet. Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg. Han tok seg av Israel, sin tjener, og husket på sin miskunn slik han lovet våre fedre, Abraham og hans ætt, til evig tid».
        

To kvinner møtes. De er i slekt med hverandre, og begge venter barn. Den ene av dem, Elisabeth, er godt opp i årene, og har vært barnløs helt til nå. Men så fikk hennes mann, presten Sakarja, en åpenbaring: De skulle få en sønn, og han skulle bli forløperen for Messias. Så fikk Maria besøk av den samme engelen, og en liknende beskjed: Hun skulle bli med barn og føde den Messias, frelseren som var lovet. De hadde mye felles, disse to kvinnene, den unge og den eldre.
              Men det var også noen forskjeller: Elisabeths barn var avlet på samme biologiske vis som alle andre barn. Men med Maria var det annerledes. Hun hadde ikke vært sammen med noen mann. I trosbekjennelsen sier vi at Jesus ble «unnfanget ved Den Hellige Ånd». Det har den kristne kirke bekjent til alle tider. Det har kristne trodd til alle tider. Det tror vi fremdeles. Marias sønn har en unik posisjon i historien. Jesus fra Nasaret var ikke en hvilken som helst filosof og lærer – han var – og er! – verdens frelser.
              Maria hadde grunn til lovsang. Og hennes lovsang er, som all lovsang skal være, en sang til Guds pris og ære. Lovsang er blitt beskrevet som «å skryte av Gud», og det er – rett forstått – det Maria gjør. Det er en lovsang der fokus er rettet mot ett punkt: Gud i himmelen, og hans nåde, hans allmakt og hans kjærlighet. Seg selv nevner hun bare fordi hun er blitt gjenstand for denne kjærligheten, allmakten og nåden.
              De bar begge på barn som var utvalgt til store oppgaver i Guds rike. Den ene som forløperen for Messias, den andre som Frelseren. Mødrene visste ikke der og da at arrestasjon og død ventet dem begge. Men fordi begge fullførte sine oppdrag, er Marias lovsang også vår lovsang: «Hans miskunn varer fra slekt til slekt for den som frykter ham». Amen

 

Kristelig Pressekontor Holbergs plass 4, 0166 Oslo tlf 400 27 228 kpk@kpk.no

 

Powered by Cornerstone