Håkon den gode -
den gløymde kristningskongen

Anne Grimdalen har laga dette storslagne minnesmerket over Håkon den gode. Det står på Fitjar. Foto: KPK-Håkon C. Hartvedt

"Sidan håpar eg på meir miskunn hos Gud enn eg er verd”, skal vikingkongen Hakon den gode, ha uttalt like før han døydde i 961. Det kommenterte tidlegare biskop Fridjov Birkeli slik: ”Viss desse eller liknande ord er uttalt av Håkon i dødsstunda, er dei den mest kristne vedkjenninga vi har frå den eldste historia vår.”

Tekst: Torbjørn Greipsland - Foto: KPK-Håkon C. Hartvedt

Bakgrunnen for kongens utsegn var at han ikkje syntest han hadde levd slik han burde som kristen. Det har nok fleire enn han kome fram til til på dødsleiet om eins eige liv.
Av dei kristne kongane i vikingtida er Håkon, son til kong Harald Hårfagre og tenestekvinna Tora Mosterstang, kome i bakgrunnen for både Olav Tryggvason og Olav Haraldsson med tilnamnet den heilage. Sistnemnde får mykje omtale kvar einaste Olsok, den 29. juli, som mange markerer til minne om slaget på Stiklestad i 1030, der Olav døydde.


Biskop og prestar frå England
Håkon den gode var den første kristne kongen i Norge som gjorde planmessige forsøk på å kristne landet, mellom anna ved hjelp av biskop og prestar frå England.
Men innsatsen han gjorde for å fremje kristentrua i det norske folket, har fått meir merksemd dei seinare åra. Det skuldast ikkje minst den grundige og kritiske vurderinga av kristninga av Noreg som Birkeli har gjort. I boka ”Tolv vintrer hadde kristendommen vært i Norge” (Verbum 1995) konkluderer Birkeli at den kristne påverknaden byrja fleire hundre år før slaget på Stiklestad. Innskrifter på runesteinar og steinkors syner det.



Fleire kjelder
For Birkeli er det ikkje nok at Snorre Sturlason skriv om Håkon og kristninga. For at han rimeleg sikkert kan konkludere slik han gjer, refererer han både til angelsaksiske kjelder og historikaren Adam av Bremen, så vel som arkeologiske funn, ikkje minst funn av steinkors. Fleire titals slike vitnar om kristen påverknad frå England på 700-talet.
At Håkon den gode møtte motstand i sitt virke for den kristne trua, er det fleire forteljingar om. På Møre blei kyrkjer brente og prestar drepne. Men det var ikkje i Møre og Trøndelag kristninga av Noreg begynte, men sør i landet, hevdar Birkeli.
Og nettopp fordi motstanden var betydeleg, fortel soga at Håkon gjekk forsiktig fram. Det gjekk fleire år frå han byrja som konge til han fekk hit biskop og prestar frå England.

Utan tvang
Mange har den oppfatninga at nordmennene blei tvangskristna. Og ganske visst brukte kongar som Olav Tryggvason og Olav Haraldsson makt for at folk ytre sett skulle gje sin tilslutnad til trua på Kvite-Krist. Difor er det interessant at det ingen stader blir fortalt at Håkon den gode brukte makt. Kongen som blei sagt å vere venesæl og god til å lytte til råda frå eldre, gjekk fram med fredelege middel. Nettopp det har vel ført til at han ikkje har vore så interessant som dei meir krigerske kongane. Men han er truleg den første kongen i landet som saman med misjonærar og venene sine reiste kyrkjer der det ble halde søndagsmesser.
Snorre fortel også at Håkon flytta høgtidinga av jula til same tid som i kristne land.

Noko nytt var kome
Birkeli skriv om denne tida at sjølvsagt var fleirtalet i folket framleis norrøne heidningar. - Men noko nytt var kome til i breie lag av folket, særleg langs kysten: Ei ny tilbeding og eit nytt syn på mennesket var langsamt på veg inn i landet. Håkon og misjonærane hans hadde ikkje fåfengt vore banebrytarar for begge delar. Kristendomen var komen for å bli! KPK.


Bokmål:


Den glemte kristningskongen

Av Torbjørn Greipsland

"Siden håper jeg på mer miskunn hos Gud enn jeg er verdt”, skal vikingkongen Håkon den gode ha uttalt før han døde i 961. Det kommenterte tidligere biskop Fridtjov Birkeli slik: ”Hvis disse eller lignende ord er uttalt av Håkon i dødsstunden, er de den mest kristne bekjennelse vi har fra vår eldste historie.”
Bakgrunnen for kongens uttalelse var at han ikke syntes han hadde levd slik han burde som kristen. Det har nok flere enn han kommet til på dødsleiet om ens eget liv.
Av de kristne kongene i vikingtiden er Håkon, sønn til kong Harald Hårfagre og tjenestekvinnen Tora Mosterstang, kommet i bakgrunnen for både Olav Tryggvason og Olav Haraldsson med tilnavnet den hellige. Sistnevnte får mye omtale hver eneste Olsok, den 29. juli, som markeres til minne om slaget på Stiklestad i 1030, der Olav falt.


Biskop og prester fra England
Håkon den gode var i følge sagaene Norges første kristne konge som gjorde planmessige forsøk på å kristne landet, blant annet ved hjelp av biskop og prester fra England.
Men hans innsats for å fremme kristen tro i det norske folk, har fått mer oppmerksomhet i de senere år. Ikke minst skyldes det Birkelis meget grundige vurdering av kristningen av Norge. I boken ”Tolv vintrer hadde kristendommen vært i Norge” (Verbum 1995) konkluderer Birkeli med at den kristne påvirkningen begynte flere hundre år før slaget på Stiklestad. Innskrifter på runesteiner og steinkors viser det.

Flere kilder
For Birkeli er det ikke nok at Snorre Sturlason skriver om Håkon og kristningen. For at han med rimelig grad av sikkerhet kan konkludere slik han gjør, refererer han både til angelsaksiske kilder og historikeren Adam av Bremen så vel som arkeologiske funn, ikke minst funn av steinkors. Flere titalls slike vitner om kristen påvirkning fra England på 700-tallet.
At Håkon den gode møtte motstand i sitt virke for den kristen tro, er det flere beretninger om. På Møre ble kirker brent og prester drept. Men det var ikke i Møre og Trøndelag kristningen av Norge begynte, ifølge Birkeli, men sør i landet.
Og nettopp fordi motstanden var betydelig, forteller sagaen at Håkon gikk forsiktig fram. Det gikk flere år fra han begynte som konge til han fikk biskop og prester fra England.

Uten tvang
Mange har den oppfatning at nordmennene ble tvangskristnet. Og ganske sikkert brukt konger som Olav Tryggvason og Olav Haraldsson makt for at folk ytre sett gav sin tilslutning til troen på Kvite-Krist. Derfor er det interessant at ingen steder fortelles det at Håkon den gode brukte makt. Kongen som ble sagt å være vennesæl og god til å lytte til eldres råd, gikk fram med fredelige midler. Nettopp det har vel ført til at han ikke har vært så interessant for historikerne som de mer krigerske kongene. Han er trolig den første konge i landet som sammen med sine misjonærer og venner reiste kirker der det ble holdt søndagsmesser.
Snorre forteller at Håkon bestemte at julefeiringen skulle foregå pål samme tid som i kristne land.
Om 900-tallet skriver Birkeli: - Selvsagt var flertallet i folket fremdeles norrøne hedninger. Men noe nytt var kommet til i brede lag av folket, særlig langs kysten: En ny tilbedelse og et nytt syn på mennesket var langsomt på vei inn i landet. Håkon og hans misjonærer hadde ikke forgjeves vært banebrytere for begge deler. Kristendommen var kommet for å bli! KPK.

Foto:

Dette storslagne minnesmerket over Håkon den gode er laget av Anne Grimdalen og reist på Fitjar. KPK-foto: Håkon C. Hartvedt

Publisert: 25.07.2010

Utskriftsversjon